AS3 Norway Blog

Når ble LinkedIn en dagbok?

Skrevet av Bjørn Solend | Feb 4, 2026 10:13:51 AM

Det er noe som har endret seg i måten vi snakker om arbeid på. Ikke bare i møter, strategier og ledergrupper – men i offentligheten. I det som før var en slags digital møteplass for fag og bransje på LinkedIn, men som nå i økende grad ligner et rom for personlige bekjennelser. Jeg mener ikke det som en karikatur, og jeg mener det ikke for å være “gammeldags” (håper jeg). Jeg mener det som en observasjon, og kanskje også som en uro. LinkedIn har gradvis glidd fra å være en profesjonell arena til å bli et sted der vi forventes å vise mer av oss selv enn før. For meg er det blitt litt for mye helse, sårbarhet og privatliv og det får meg til å tenke litt. 

Når ble det en del av arbeidslivet å måtte være personlig i offentligheten?

Jeg er ikke imot at folk deler. Jeg er ikke imot at noen skriver om sykdom, psykisk helse, sorg, skam eller usikkerhet. Tvert imot kan slike innlegg ha verdi. De kan gi språk til noe andre ikke klarer å formulere. De kan senke skuldrene og gi fellesskap. Jeg mener det også er en positiv utvikling at vi ikke lenger later som om vi er maskiner som bare leverer. Arbeidslivet har alltid påvirket mennesker, men tidligere var det ofte et ideal å skjule det. Nå er det i større grad akseptert at mennesker har liv, og at livet skjer samtidig som vi jobber. Men likevel, det er noe annet som også skjer. For selv om det er fint at det er rom for å dele, kan det også bli en norm. Jeg tror ikke det er tilfeldig at personlige historier ofte får mest oppmerksomhet. De skaper reaksjoner, følelser og gjenkjennelse. Vi er i en tid der oppmerksomhet er den mest knappe ressursen vi har, er det kanskje også det som belønnes hardest når det gjelder både algoritmer og mennesker. Det betyr ikke at det som deles er uekte, men det betyr at formatet har en kraft og virker. Når noe virker, blir det fort en del av spillet. Ikke nødvendigvis fordi folk ønsker å “spille”, men fordi det er slik mekanismene fungerer. Slik blir det private gradvis en type valuta i det profesjonelle rommet, og da kommer spørsmålet for meg 

Hva gjør det med oss – og med arbeidslivet – når synlighet belønnes mer enn fag?

Jeg savner noen ganger LinkedIn som et sted for faglig tyngde. Ikke bare som en samling “tips”, men som et rom der det var lov å være kun faglig. Fag er ofte fullt av forbehold. Det handler om kontekst og avveininger. Om erfaring som ikke lar seg oppsummere i tre punkter. Men i en feed som belønner det umiddelbare og følelsesmessige, blir det vanskeligere å få plass til det. Fag krever ofte mer av både avsender og leser. Det krever konsentrasjon og interesse. Det krever vilje til å bli utfordret og det krever rom for nyanser. Det rommet opplever jeg at vi mister litt mer av for hvert år.

Jeg tror det er viktig å skille mellom det å være personlig og det å være privat. Å være personlig er å ha en stemme, være tydelig og stå for noe. Å skrive som et menneske og ikke som en brosjyre. Det kan være sunt, befriende og ærlig.  Men privat er noe annet. Privat er det som egentlig ikke tilhører offentligheten. Det som ikke skal være nødvendig å eksponere for å bli sett. Helse, familie, kriser, sorg og indre kamper er ting som kan deles, men som aldri burde bli en forventning. For min er dette noe av kjernen. Når sårbarhet blir en del av karrierelogikken, mister den noe av sin verdi. Da blir den ikke bare et uttrykk for menneskelighet, men også et verktøy. Så selv om det ikke er intensjonen, kan resultatet likevel bli at grensene våre flyttes litt etter litt.

“Fag krever ofte mer av både avsender og leser. Det krever konsentrasjon og interesse. Det krever vilje til å bli utfordret og det krever rom for nyanser. Det rommet opplever jeg at vi mister litt mer av for hvert år.


Hvem vinner i et arbeidsliv som belønner eksponering?

Jeg tror vi må tørre å stille et litt ubehagelig spørsmål. Hva skjer med dem som ikke ønsker å dele? De som er introverte. De som har en jobb der diskresjon er en del av rollen. De som har erfaringer de ikke vil eksponere. De som bare vil gjøre en god jobb og gå hjem. De som har grenser, og som ønsker at privatlivet skal få være privat. I et arbeidsliv der synlighet i sosiale medier blir en del av “verdien”, kan disse menneskene bli tapere? Ikke fordi de er mindre kompetente, men fordi de er mindre villige til å gjøre seg selv til innhold. Jeg tenker også at det kan komme en mot-trend der denne delingen av privatlivet faktisk ikke er noe vi vil ha, men kanskje det er meg som håper og er «gammeldags»

Det finnes en merkelig misforståelse i tiden vår at profesjonalitet er en form for distanse som må brytes ned, men profesjonelle grenser har også en funksjon. De beskytter både individet og fellesskapet. De gjør at vi kan samarbeide uten å være hverandres terapeut. De gjør at vi kan være tydelige uten å være intime. De gjør at vi kan være kollegaer uten å bli et publikum for hverandres liv. Profesjonalitet er ikke uekte. Det er en ramme, og noen ganger er det nettopp rammen som gjør at vi kan fungere.

Jeg savner et LinkedIn der kompetanse er nok

Jeg savner et LinkedIn der vi deler erfaringer uten å måtte pakke dem inn i personlig dramaturgi. Der vi kan si. “Dette prøvde vi, eller dette gikk galt eller dette lærte vi.” Uten at det må handle om en indre reise. Der vi kan være faglige uten å være polerte. Der vi kan være synlige uten å være private. Jeg tror vi trenger det rommet igjen. Et rom for faglig generøsitet, for innsikt og for nyanser. Et sted der det ikke er personlig eksponering som er inngangsbilletten til å bli hørt og kanskje er det nettopp det som er mitt poeng. Jeg ønsker ikke et mindre menneskelig arbeidsliv. Jeg ønsker bare et arbeidsliv der menneskelighet ikke må stilles ut for å bli anerkjent. 

“Hva skjer med dem som ikke ønsker å dele? De som er introverte. De som har en jobb der diskresjon er en del av rollen. De som har erfaringer de ikke vil eksponere. De som bare vil gjøre en god jobb og gå hjem." 

 

Denne artikkelen er et personlig faglig innlegg skrevet av Bjørn Solend. Den reflekterer forfatterens egne tanker, og er ment som et bidrag til faglig refleksjon og debatt – ikke som AS3 Norges offisielle standpunkt.